Det finnes noen urter som nesten har blitt synonyme med ett bestemt bruksområde, og for solhatt er ordet «immunforsvar» nesten umulig å komme utenom.
Ser vi litt nærmere på planten, oppdager vi likevel at solhatt forteller en langt mer interessant historie enn bare at den «styrker immunforsvaret». Den lærer oss noe om timing, om samspillet mellom immunforsvaret og lymfesystemet, og ikke minst om hvordan ulike plantestoffer kan påvirke kroppen på forskjellige måter.
Samtidig gir solhatt oss anledning til å bli bedre kjent med en gruppe plantestoffer som ikke alltid får like mye oppmerksomhet som bitterstoffer, eteriske oljer og flavonoider, nemlig polysakkaridene.
En prærieplante med lang medisinsk historie
Solhatt tilhører kurvplantefamilien og kommer opprinnelig fra Nord-Amerika. De store purpurrosa blomstene og den karakteristiske kjegleformede blomsterbunnen gjør planten lett å kjenne igjen.
I urtemedisinen brukes særlig rød solhatt (Echinacea purpurea) og smalbladet solhatt (Echinacea angustifolia). Av Echinacea purpurea brukes både roten og den overjordiske delen av planten, mens Echinacea angustifolia særlig forbindes med bruk av roten.
Dette har betydning, fordi innholdet av plantestoffer varierer både mellom artene og mellom rot, blad og blomst. Plantenavn alene forteller derfor ikke hele historien, vi må også vite hvilken plantedel som brukes og hvordan den er bearbeidet.
Solhatt har en lang plass i nordamerikansk urtetradisjon og ble etter hvert også en viktig plante i europeisk urtemedisin. Her har den særlig fått ry som en urt ved begynnende infeksjoner, sår hals, reaktive lymfeknuter og luftveisplager.
Polysakkarider – mer enn bare «sukker»
Ordet polysakkarid betyr ganske enkelt «mange sukkerenheter», men det betyr ikke at vi snakker om vanlig sukker.
Polysakkarider er store og komplekse molekyler som planter blant annet bruker som byggemateriale, energilager og beskyttelse. I urtemedisinen er de interessante fordi enkelte plantepolysakkarider også kan påvirke biologiske prosesser i kroppen.
De finnes i mange medisinske planter, særlig i røtter, sopper og slimrike planter, og i solhatt er de spesielt interessante på grunn av forbindelsen til immunforsvarets aktivitet. De kan blant annet påvirke hvordan enkelte immunceller reagerer når kroppen møter mikroorganismer eller skadet vev.
Det betyr ikke at polysakkaridene fungerer som en slags direkte «antibiotika». De er snarere interessante fordi de kan påvirke kroppens egen respons, og akkurat dette skillet er viktig i urtemedisinen.
Immunforsvaret må både reagere og regulere
Vi snakker ofte om et «sterkt immunforsvar», men egentlig trenger vi først og fremst et velfungerende immunforsvar. Det skal oppdage noe fremmed, sette i gang en hensiktsmessig reaksjon, og deretter klare å dempe denne reaksjonen igjen når jobben er gjort.
Solhatt brukes tradisjonelt særlig i den mer aktive delen av denne prosessen.
Et begrep som ofte nevnes i forbindelse med Echinacea, er fagocytose, som betyr at enkelte immunceller omslutter og bryter ned mikroorganismer, celleavfall og annet materiale kroppen ønsker å fjerne. Man kan nesten se for seg disse cellene som kroppens små renovasjonsarbeidere.
Dette bidrar til å forklare hvorfor solhatt tradisjonelt har fått sin tydeligste plass nettopp tidlig i et sykdomsforløp.
Ikke bare polysakkarider
Som alltid i urtemedisinen er det viktig å ikke gjøre én stoffgruppe til hele planten.
Solhatt inneholder også alkamider, fettløselige forbindelser som blant annet finnes i roten og bidrar til den karakteristiske prikkende, nesten lett bedøvende følelsen man kan få i munnen av et godt Echinacea-ekstrakt.
I tillegg finner vi blant annet kaffesyrederivater, som cichoriesyre og echinacosid, flavonoider, glykoproteiner og andre forbindelser.
Dette illustrerer et av de viktigste prinsippene i plantemedisinen: En urt virker sjelden gjennom ett enkelt stoff. Planten består av mange forbindelser som virker sammen og påvirker forskjellige fysiologiske prosesser, og derfor kan heller ikke et urteekstrakt alltid forstås på samme måte som et preparat med ett isolert virkestoff.
Solhatt og lymfesystemet
Et aspekt ved solhatt som ofte får mindre plass i moderne omtale, er forbindelsen til lymfen.
I vestlig urtemedisin regnes solhatt tradisjonelt som en lymfestøttende og alterativ urt. Alterativ er et gammelt urtemedisinsk begrep som brukes om planter som tradisjonelt anses å støtte kroppens naturlige regulerings- og utskillelsesprosesser.
Lymfesystemet fungerer som et omfattende transport- og overvåkingsnettverk, der lymfeårer fører væske tilbake fra vevet og lymfeknutene fungerer som viktige møteplasser for immunceller.
Det er derfor ikke tilfeldig at solhatt tradisjonelt har vært brukt ved ømme eller reaktive lymfeknuter, sår hals og akutte slimhinnereaksjoner, og dette gir planten en litt bredere rolle enn bare som «forkjølelsesurt».
Kjølende og bitter
I TKM-inspirert klassifisering beskrives Echinacea som kjølende og bitter, med særlig tilknytning til lever og lunger.
Dette passer også godt med den tradisjonelle bruken. Solhatt er ikke først og fremst en varmende og nærende vinterurt, men brukes snarere når kroppen allerede befinner seg i en aktiv reaksjon, for eksempel ved varme, irritasjon, sår hals eller reaktive lymfeknuter.
Det er en ganske annen urteprofil enn vi finner hos mer oppbyggende planter.
Den klassiske «første tegn»-urten
I praktisk urtemedisin brukes solhatt ofte når de første signalene melder seg, kanskje litt ru hals, ømme lymfeknuter eller den særegne følelsen av at «nå er det noe på gang».
Det er nettopp her solhatten har fått sin tydeligste tradisjonelle plass, gjerne brukt tidlig og relativt målrettet i en kortere periode, snarere enn som en daglig tonic måned etter måned.
Ved tilbakevendende infeksjoner vil man derfor vanligvis tenke bredere og også se på søvn, stress, fordøyelse, næring, slimhinner og kroppens generelle evne til å restituere.
Solhatt kan være en god støtte når en akutt reaksjon begynner, men den løser ikke nødvendigvis årsaken til at en person stadig blir syk.
Når solhatt kombineres med andre urter
Solhatt blir ekstra interessant når vi setter den inn i en blanding.
Ved begynnende forkjølelse kan den for eksempel kombineres med timian (Thymus vulgaris), lakrisrot (Glycyrrhiza glabra), ingefær (Zingiber officinale) eller andre planter avhengig av symptombildet.
Er personen kald og frossen, kan en varmende urt være aktuell. Er halsen tørr og irritert, kan en mer mykgjørende plante være et bedre tillegg, mens mye slim og bronkial irritasjon kan peke mot en tydeligere luftveisurt.
Vi kombinerer altså ikke urter bare fordi alle står under overskriften «forkjølelse», men fordi de gjør forskjellige jobber.
Praktisk bruk
Solhatt finnes blant annet som tinktur, flytende ekstrakt, ferskpresset plantesaft, tabletter og halspreparater. Hvilken form som passer best, avhenger blant annet av art, plantedel og fremstillingsmåte.
Solhatt brukes gjerne tidlig og tidsavgrenset, for eksempel når de første tegnene på en forkjølelse melder seg, og skal ikke automatisk forstås som en daglig tonic gjennom hele vinteren.
Personer med kjent allergi mot kurvplanter bør være forsiktige, og ved autoimmune sykdommer, immundempende behandling, graviditet, amming og bruk hos barn bør preparatet vurderes individuelt.
Solhatt er altså mye mer enn «urten mot forkjølelse». Den viser oss hvordan plantestoffer kan påvirke kroppens immunrespons, hvordan lymfesystem og immunforsvar henger sammen, og ikke minst hvor viktig timing er når vi bruker urter.
0 kommentarer