Berberis vulgaris (berberis)

Berberis vulgaris (berberis)

Berberis vulgaris (berberis) har i tradisjonell urtemedisin vært brukt som en kjølende og bitter urt med tydelig virkning på lever, galle og fordøyelse. Urten regnes som leverstyrkende, galledrivende og blodrensende, og har tradisjonelt blitt anvendt for å lindre symptomerved gulsott, leverbetennelse og generell leverbelastning. Den virker også fordøyelsesstimulerende, mildt avførende og febersenkende, og har vært brukt ved febertilstander og infeksjoner.

Berberis har lenge vært brukt for å lindre symptomer ved hudplager som eksem, psoriasis og kviser, særlig der det foreligger lever- og avgiftningsbelastning. Urten har også vært anvendt som symptomlindring ved leddgikt, reumatisme og urinsyregikt, samt ved allergier som høysnue og elveblest.

De slimhinnestyrkende og betennelsesdempende egenskapene gjør den også anvendelig ved ubalanser i tarmflora og ved bakterie- og sopprelaterte plager.

Kombinasjoner:
Har tradisjonelt blitt kombinert med storborre (Arctium lappa), smilax (Smilax spp.), solhatt (Echinacea purpurea) og rødkløver (Trifolium pratense) ved hudproblemer. Ved slimhinneplager har den vært brukt sammen med øyentrøst (Euphrasia officinalis) og groblad (Plantago lanceolata).

Kontraindikasjoner:
Bør unngås under graviditet og amming, samt ved gallestein. Langvarig bruk frarådes hos menn som forsøker å bli fertile.